SIRUS » Oppsummeringer » Hvordan har vår oppfatning av alkoholmisbruk endret seg?

Nesten 90 prosent av den norske befolkningen over 15 år har brukt alkohol minst en gang i løpet av de siste 12 måneder. Man må derfor kunne si at bruk av alkohol både er svært utbredt og akseptert i samfunnet. Likevel er det former for bruk som mange reagerer negativt på, og som de da gjerne kaller for misbruk. Alle er mot "misbruk", det ligger i selve ordet, men en slik tilsynelatende enighet blir raskt borte når man skal konkretisere hva man mener med "misbruk".

Det er åpenbart at dette begrepet gis ulik betydning blant ulike personer og grupper. Noen er strenge i sitt syn og kaller så å si all bruk av alkohol for "misbruk". Andre er liberale og kan akseptere at noen drikker seg beruset flere dager i uken, uten at de kaller det "misbruk".

Økt forbruk

Siden begynnelsen av 1960-tallet er alkoholkonsumet i Norge nesten fordoblet. Det betyr at flere drikker oftere og/eller mer per gang enn før. Betyr det også at det er mer "misbruk" enn før? Knytter man begrepet "misbruk" utelukkende til konsumert mengde, kan man nok temmelig sikkert si det.

Ut fra den såkalte "totalkonsumteorien" er andelen av befolkningen som drikker mer per år enn en tilfeldig valgt grense direkte avhengig av gjennomsnittskonsumet i befolkningen (Skog 1985). Definerer man en "storkonsument" som en person som drikker mer enn for eksempel 10 cl ren alkohol (tilsvarende drøyt 4 halvlitere pils, eller godt og vel en flaske rødvin) per dag i gjennomsnitt over hele året, vil en viss prosentvis økning i befolkningens gjennomsnittsforbruk føre til en større prosentvis økning i andel "storkonsumenter".

Sammenhengen er tilnærmet kvadratisk, dvs. at en fordobling av gjennomsnittsforbruket vil føre til en firedobling av andelen "storkonsumenter". Selv om dette er en statistisk sammenheng, som sjelden stemmer eksakt, så kan vi konkludere med at andelen av befolkningen som drikker mer enn 10 cl ren alkohol per dag er omtrent firedoblet siden tidlig på 60-tallet. Vi antar nå at ca 90-100 000 personer i Norge drikker mer enn denne grensen (se avsnitt 6.3).

Hva er misbruk?

Mange vil nok si at et alkoholforbruk i denne størrelsesorden er "misbruk", og at man dermed kan si at det er mer misbruk i dag enn på 60-tallet. Mange vil imidlertid sette grensen for "misbruk" vesentlig lavere, men vil de sette grensen på samme nivå i dag som de gjorde på 60-tallet? Dessuten vil nok mange si at "misbruk" også omfatter i hvilke situasjoner det drikkes, for eksempel om man drikker alene eller sammen med andre.

Noen vil også kunne si at en viss mengde alkohol daglig ikke nødvendigvis er "misbruk". I noen middelhavsland er det ikke uvanlig å drikke bortimot en liter vin per dag, og det var enda vanligere før. Dette konsumet er imidlertid oftest spredt over en stor del av dagen og i stor grad knyttet til måltider, og det vil neppe bli karakterisert som "misbruk" av særlig mange innenfor disse landenes kultur.

"Storkonsum", slik det er definert ovenfor, er ikke kulturelt bestemt. En slik definisjon, som bare er knyttet til hvor mye man drikker, betyr det samme i alle kulturer og til alle tider. Begrepet "misbruk" er derimot åpenbart mer normativt og kulturelt betinget, og har ikke noen klar og objektiv definisjon. Vi skal nå presentere en måte å beskrive hva folk mener når de bruker begrepet "alkoholmisbruk". Vi vil beskrive hvordan oppfatningene varierer i befolkningen, og om folks syn på "misbruk" har endret seg i takt med endringene i alkoholvanene. Er det slik at folk i dag aksepterer mer drikking før de kaller det "misbruk", enn de gjorde for eksempel på 60-tallet?

Hvordan skal man kunne måle folks oppfatninger av "alkoholmisbruk"?

Når folk bedømmer en atferd som "alkoholmisbruk", er det åpenbart mange faktorer som spiller inn, faktorer som folk kan vurdere svært forskjellig (Bennett et al. 1993; Greenfield & Room 1997). For å måle forskjellene i oppfatningene trenger vi en operasjonalisering av begrepet som er slik at operasjonaliseringen selv ikke oppfattes forskjellig i ulike grupper og på ulike tidspunkter.

En måte å gjøre det på er å lage konkrete beskrivelser av ulike adferdsmønstre som noen vil oppfatte som alkoholmisbruk og andre ikke. Beskrivelsen av slike mønstre må imidlertid ikke inneholde kulturrelative begreper, dvs. begreper som har forskjellig betydning i forskjellige kulturer, for da kan en endring i svarfordelingen skyldes endringer i oppfatningen av disse begrepene, og ikke i oppfatningen av selve atferden. En beskrivelse som f.eks.: "Blir ofte fullere enn andre på fest" er åpenbart kulturavhengig. Mens en beskrivelse som: "Drikker 10 cl brennevin 2 ganger i uken alene" må antas å oppfattes likt i alle kulturer og til alle tider.

Folks oppfatninger av begrepet "alkoholmisbruk" omfatter altså ulike dimensjoner, bl.a. hyppighet, mengde og i hvilken situasjon det drikkes. En serie beskrivelser av drikkevaner, som skal utgjøre en måleskala for personers syn på "alkoholmisbruk", må derfor inneholde ulike nivåer av disse dimensjonene. Beskrivelsene bør variere på en systematisk måte fra det de fleste vil karakterisere som en meget nøktern alkoholbruk, til det mange oppfatter som ganske utsvevende drikkevaner og som de fleste vil betegne som "misbruk".

Hyppighet

Vi kan da ta utgangspunkt i de ulike faktorene vi har nevnt ovenfor: For det første vil mange mene det er et tegn på misbruk hvis man drikker alkohol relativt ofte. Hyppighet må altså inngå som en dimensjon i skalaen. Vi har valgt å definere hyppighet i tre nivåer, nemlig: "et par ganger i uken", "et par ganger i måneden" og "et par ganger i året". Denne kvantifiseringen av hyppighet er både relativt presis og den er ikke kulturrelativ, dvs. nivåene oppfattes likt i alle kulturer og til ulike tider.

Graden av beruselse

For det andre vil et høyt forbruk i den enkelte drikkesituasjonen kunne oppfattes som misbruk, dvs. at vi må ha et kvantumsmål. Dette er imidlertid et problem, for folk er svært forskjellige, slik at det samme kvantum alkohol kan virke svært forskjellig på ulike mennesker; 10 cl brennevin virker annerledes på en liten og vever kvinne enn på en storvokst mann. Det er altså ikke kvantumet i seg selv som er avgjørende, men graden av beruselse som frambringes av dette kvantumet (Midanik 2003).

"Beruselse" må imidlertid anses som et kulturrelativt begrep (Cameron et al. 2000; Kerr et al. 2006), selv innenfor en relativt ensartet kultur som den norske. Det er derfor ikke nok å skjelne mellom "beruselse" og "ikke-beruselse". Derimot vil det nok være en felles forståelse av hva som menes med "sterkt beruset", i og med at det fins en øvre grense for hvor beruset man kan bli uten å miste bevisstheten. Denne grensen kan riktignok variere noe fra person til person, men det må definitivt kalles "sterkt beruset" når noen nærmer seg denne grensen. Dermed har vi et "beruselsesintervall" med to naturlige endepunkter, nemlig "edru" og "veldig sterkt beruset", dvs. på grensen til bevisstløshet. Vi deler nå dette intervallet i tre, nemlig: "svakt beruset", "nokså beruset" og "sterkt beruset".

I og med at intervallets ytterpunkter er kjent og uavhengig av kultur (et rent biologisk faktum), vil vi anta at en oppdeling i tre ikke kan bli svært forskjellig i ulike kulturer og til ulike tider. Det vil nok være noe ulike oppfatninger om hvor beruset man skal være for å gå over fra "svakt beruset" til "nokså beruset", og fra "nokså beruset" til "sterkt beruset", men ettersom den øvre grensen ligger fast er det begrenset hvor stor variasjon det er rimelig å forvente i en slik begrepsmessig tredeling.

De ulike gradene av beruselse kan nok også gi seg ulike utslag i ulike kulturer (MacAndrew & Edgerton 1969), men man må kunne anta at folk innenfor hver drikkekultur er i stand til å tolke disse utslagene og plassere dem innenfor en tredelt skala. Selv om denne tredelingen av beruselsesgrad er noe mer kulturavhengig enn tredelingen av hyppighet, vil vi likevel anta at den ikke varierer betydelig mellom ulike grupper og til ulike tider. I det følgende kan vi derfor anta at folk i Norge mener omtrent det samme med disse begrepene i dag som på 1960-tallet.

Alene eller sammen med andre

Det tredje aspektet som er vanlig å forbinde med alkoholmisbruk, er hvorvidt en person drikker alene eller bare sammen med andre. Selv om det å drikke alene ikke i seg selv er en risikofaktor for alkoholproblemer (Bourgault & Demers 1997), er det grunn til å tro at en slik atferd av mange regnes som et tegn på misbruk i Norge, særlig hvis vedkommende drikker seg relativt ofte full alene. Vi har valgt å ha to nivåer på denne dimensjonen, nemlig "alene" og "sammen med venner".

18 kombinasjoner

Vi får da tre nivåer av frekvens, tre nivåer av beruselsesgrad, og to nivåer av sosialitet. Til sammen har vi altså 18 (=3x3x2) kombinasjoner av disse faktorene. De 18 kombinasjonene går fra den mest nøkterne beskrivelsen: "Drikker et par ganger i året, sammen venner, og blir svakt beruset", til den mest vidløftige: "Drikker et par ganger i uken, alene, og blir sterkt beruset". Vi antar dermed at vi har en skala som både er tilstrekkelig kultur- og tidsuavhengig, og samtidig bred nok til at de fleste vil kunne finne atferdstyper som de vil karakterisere som alkoholmisbruk. Disse 18 ulike beskrivelsene kan man så presentere for et utvalg personer og høre om de mener beskrivelsen er et uttrykk for "alkoholmisbruk" eller ikke.

Tre undersøkelser: i 1964, 1989 og 2006

Allerede i 1964 ble denne skalaen brukt i en undersøkelse i ti middels store norske byer, fem på Østlandet og fem på Vestlandet (Paulsen, 1969). 500 personer, halvparten av hvert kjønn, ble presentert for de 18 beskrivelsene, trykt på kort, og i tilfeldig rekkefølge (men samme rekkefølge for alle). Respondentene skulle svare om de mente hver av beskrivelsene kunne karakteriseres som "misbruk", "ikke misbruk" eller "tvil". Hvis respondenten uttrykte tvil om en beskrevet atferd var uttrykk for misbruk eller ikke, ble vedkommende kort lagt til side og presentert på nytt ved slutten av intervjuet. Hvis respondenten fremdeles uttrykte tvil ble svaralternativet "tvil" registrert, noe som imidlertid var sjelden.

I 1989 ble samme metode benyttet i en ny undersøkelse (Arner 1993), og i 2006 enda en (Nordlund 2008). Ved disse to undersøkelsene ble antatt representative utvalg av hele den norske befolkningen 15 år og over intervjuet. Undersøkelsene ble foretatt som del av en månedlig rutineundersøkelse (omnibus), og utvalgene var på henholdsvis 1224 personer i 1989 og 950 personer i 2006. Intervjuene er i alle undersøkelsene personlige (dvs. ansikt til ansikt), og de er foretatt hjemme hos respondentene.

Sammenlignbare data?

Siden disse undersøkelsene er gjentatt tre ganger i løpet av 42 år, er det mulig å se hvordan folks oppfatninger av "alkoholmisbruk" har endret seg. Dette stiller imidlertid en del krav om sammenlignbarhet av de data man vil bruke. En ting er at metoden for datainnsamling må være lik ved alle undersøkelsene. Det er den her. Men det stilles også krav til de populasjonene som man vil sammenligne.

I dette tilfellet er det særlig ett krav som er åpenbart: Man kan ikke sammenligne direkte folk i ti byer i Sør-Norge med landsrepresentative utvalg. Dessuten var respondentene i utvalget fra 1964 i alderen fra 20 år og oppover, mens i de to siste undersøkelsene var de fra 15 år og over. Fra utvalgene i de to siste undersøkelsene ble det derfor laget underutvalg som, så godt det lot seg gjøre, skulle representere de ti byene fra undersøkelsen i 1964, og med likt aldersspenn (20 år og over). Disse underutvalgene ble da på henholdsvis 506 personer i 1989 og 463 personer i 2006.

Vi ønsker også å se litt på hvordan synet på "alkoholmisbruk" varierer i ulike undergrupper i befolkningen. Til det vil vi bruke hele det landsrepresentative utvalget av personer 15 år og over fra 2006 (950 personer).

Har vår oppfatning av "alkoholmisbruk" endret seg over tid?

I tabell 1 framgår de ulike beskrivelsene som respondentene skulle karakterisere som "alkoholmisbruk" eller "ikke alkoholmisbruk". I tabellen er også andelene av respondentene som karakteriserte de enkelte beskrivelser som "alkoholmisbruk" i de ulike undersøkelsene angitt, sortert etter synkende andeler i 1964.

Tabell 1 Andel av respondentene som karakteriserte de beskrevne drikkemåtene som misbruk. Sammenlignbare grupper. 1964, 1989 og 2006. Prosent.

		1964	1989	2006
		N=500	N=506	N=463
1.	Drikker et par ganger i uken alene og blir sterkt beruset	97	93	80
2.	Drikker et par ganger i uken sammen venner og blir sterkt beruset	96	88	78
3.	Drikker et par ganger i uken alene og blir nokså beruset	95	86	81
4.	Drikker et par ganger i uken sammen venner og blir nokså beruset	92	80	61
5.	Drikker et par ganger i måneden alene og blir sterkt beruset	92	74	66
6.	Drikker et par ganger i måneden alene og blir nokså beruset	90	66	51
7.	Drikker et par ganger i måneden sammen venner og blir sterkt beruset	89	62	47
8.	Drikker noen få ganger i året alene og blir sterkt beruset	85	51	40
9.	Drikker et par ganger i uken alene og blir svakt beruset	82	69	52
10.	Drikker et par ganger i måneden sammen venner og blir nokså beruset	80	45	33
11.	Drikker noen få ganger i året alene og blir nokså beruset	79	40	34
12.	Drikker noen få ganger i året sammen venner og blir sterkt beruset	77	37	29
13.	Drikker et par ganger i uken sammen venner og blir svakt beruset	75	53	39
14.	Drikker et par ganger i måneden alene og blir svakt beruset	66	35	27
15.	Drikker noen få ganger i året sammen venner og blir nokså beruset	60	28	18
16	Drikker noen få ganger i året alene og blir svakt beruset	56	23	15
17.	Drikker et par ganger i måneden sammen venner og blir svakt beruset	46	15	13
18.	Drikker noen få ganger i året sammen venner og blir svakt beruset	27	10	10

Det framgår klart av tabellen at det har skjedd store endringer siden 1964 i hva folk i alminnelighet betrakter som alkoholmisbruk. Endringen i liberal retning var allerede stor i løpet av de 25 årene fram til 1989, og utviklingen har gått videre i samme retning i de 17 årene fra 1989 til 2006. Et enda klarere bilde av utviklingen får vi av figur 1 der de samme andelene er framstilt grafisk. Med svært få unntak er alle de prosentvise endringene statistisk signifikante.

Man kan se enkelte merkverdigheter i disse tallene. For eksempel er det underlig at det i 2006 var flere som svarte at det er misbruk når man "drikker et par ganger i uken alene og blir nokså beruset" (spørsmål 3) enn som mente det var misbruk når man "drikker et par ganger i uken alene og blir sterkt beruset" (spørsmål 1). Dette er ulogisk og må skyldes rekkefølgen spørsmålene ble stilt; de ble som nevnt stilt i tilfeldig rekkefølge og ikke den rekkefølgen de er nummerert i tabellen. Forskjellen er i dette tilfellet bare på ett prosentpoeng, og slike kontekstuelle effekter kan naturligvis ikke forklare de store endringene i alle svarandelene. De må antas å spille en ubetydelig rolle som "forstyrrende element" i det store bildet.

Figur 1 Prosentandel som beskriver 18 ulike utsagn som alkoholmisbruk. Personer 20 år og over. 1964, 1989, 2006

 Det har også blitt noen endringer i den innbyrdes rangeringen av utsagnene siden 1964. Vi ser for eksempel at utsagn nr 9 ("Drikker et par ganger i uken alene og blir svakt beruset") er relativt sett (dvs. i forhold til de andre utsagnene) strengere vurdert både i 1989 og 2006 enn i 1964. Det samme gjelder utsagn nr 13 ("Drikker et par ganger i uken sammen venner og blir sterkt beruset"). For øvrig er rekkefølgen relativt stabil.

En annen måte å beskrive endringene på er å se på hvor mange av utsagnene respondentene i de ulike undersøkelsene mente var uttrykk for alkoholmisbruk. I 1964 var det under to prosent som mente at ingen av beskrivelsene kunne sies å være alkoholmisbruk. Denne andelen økte til 4,5 prosent i 1989 og til nesten sju prosent i 2006. I den andre enden av skalaen var det nesten en fjerdedel av respondentene i 1964 som mente at alle utsagnene måtte karakteriseres som alkoholmisbruk. I 1989 og 2006 var denne andelen falt til hhv. seks og sju prosent.

Tabell 2 Gjennomsnittlig antall beskrivelser bedømt som "misbruk", registrert gjennomsnittlig alkoholforbruk i liter per voksen innbygger (15 år og over), og produktet av disse to størrelsene. 1964, 1989 og 2006 (2005).

År	Gjennomsnittlig antall ”misbruks”-beskrivelser	Alkoholkonsum	Produkt
1964	13,8	3,58	49,4
1989	9,3	5,08	47,2
2006	7,7	6,371	49,1

1) Alkoholforbruket er for 2005 siden data ble samlet inn i mars 2006. De andre dataene er samlet inn på høsten de respektive år.

Mer liberalt syn

Tabell 2 viser det gjennomsnittlige antall beskrivelser som ble ansett som "misbruk" ved de tre undersøkelsene. Antall utsagn man mente var alkoholmisbruk i 1964 var i gjennomsnitt 13,8. I 1989 var gjennomsnittet sunket til 9,3, og i 2006 til 7,7. Både figur 1 og tabell 2 viser altså uten tvil at synet på alkoholbruk har endret seg; folk i dag godtar langt mer og hyppigere alkoholbruk enn på 1960-tallet før de karakteriserer det som misbruk. Utviklingen i denne perioden ser ut til å ha gått jevnt i mer liberal retning.

I tabell 2 har vi også vist det gjennomsnittlige registrerte alkoholkonsumet på den tiden undersøkelsene foregikk. Det viser at forbruksnivået i samfunnet har økt i takt med at synet på misbruk har blitt mindre restriktivt. Som et interessant poeng har vi også tatt med i tabellen produktet av gjennomsnittlig antall beskrivelser bedømt som "misbruk" de enkelte år og det gjennomsnittlige alkoholkonsumet samme år. Som man ser er dette produktet temmelig stabilt. Det ser altså ut som disse to størrelsene er omvendt proporsjonale. Dette er antakelig litt tilfeldig, men viser tydelig at synet på "alkoholmisbruk" henger sammen med hvor mye som drikkes totalt i samfunnet.

Kvinner strengere enn menn

For alle de 18 beskrivelsene av drikkevaner er det en høyere andel kvinner enn menn som karakteriserer dem som "misbruk". Differansene varierer mellom to og ti prosentpoeng. Denne måten å sammenligne ulike grupper på blir imidlertid vanskelig når det dreier seg om flere enn to kategorier, for eksempel når det gjelder alder. En bedre måte å presentere forskjellene mellom grupper er da å bruke gjennomsnittlig antall beskrivelser som bedømmes som "misbruk" innen hver gruppe.

Tabell 3 Gjennomsnittlig antall beskrivelser av drikkevaner bedømt som "misbruk" i 2006. Kjønn og alder

Alder	Kvinner	Menn	Totalt
15-19	7.4	6.3	6.8
20-29	6,9	5,3	6,0
30-39	7,3	6,0	6,7
40-49	7,3	6,6	7,0
50-59	8,5	7,5	8,0
60+	10,1	9,6	9,9
Totalt	8,2	7,1	7,7

Kjønnsforskjell: Mann-Whitney z=3.115 p<0.001. Aldersgradient, 20 år og over: regresjonskoeffiesient=0.85, p<0.001

Fra tabell 3 kan vi stadfeste (statistisk signifikant) at kvinner har et strengere syn enn menn når det gjelder hva slags drikkevaner som bør kalles misbruk. Vi ser også at det er et signifikant strengere syn på alkoholmisbruk jo eldre man er, når vi ser bort fra de yngste (15-19 år) som er noe strengere i sitt syn enn de som er noe eldre. Dette gjelder (signifikant) både totalt og for kvinner og menn hver for seg. Tilsvarende sammenhenger finner man også i dataene fra 1964 og 1989.

Jo mer en selv drikker, jo mer liberalt syn

Synet på "alkoholmisbruk" har altså blitt stadig mindre strengt siden 1964, samtidig som alkoholforbruket i samfunnet har økt betydelig i samme periode. Det er da nokså nærliggende å tro at denne sammenhengen også kan gjenfinnes på det individuelle plan, dvs. at det er en nær sammenheng mellom individers syn på "alkoholmisbruk" og deres eget personlige alkoholforbruk. I tabell 4 har vi derfor vist respondentenes gjennomsnittlige antall beskrivelser bedømt som "misbruk" fordelt på ulike nivåer av eget årlig alkoholforbruk.

Tabell 4 Gjennomsnittlig antall beskrivelser av drikkevaner som blir bedømt som "misbruk", i grupper med ulikt eget forbruksnivå 1964, 1989 og 2006.

Forbruksnivå målt i ren alkohol	1964	1989	2006
Avholdende	16,8	11,3	11,6
1-30 cl	14,1	10,2	9,0
30-75 cl	12,4	9,1	7,4
75cl-1,5 liter	11,2	8,3	7,2
1,5-3 liter	10,4	7,1	6,0
3-6 liter	9,5	6,6	5,6
6 liter eller mer	(0,0)1	4,9	4,2
Totalt	13,8	8,8	7,7
Utvalgsstørrelse (N)	481	1173	944
Regresjonskoeffisient	-1,58*	-0,99*	-1,11*

Signifikansnivå: * = p<0.001

1) Parentesen betyr at det er for få respondenter (bare 2) i denne konsumentgruppen i 1964 til at estimatet har noen utsagnskraft.

Som man ser av tabellen, er det nær sammenheng mellom personers syn på "alkoholmisbruk" og deres eget alkoholforbruk, kvantifisert ved regresjonskoeffisienten; jo mer man drikker desto færre beskrivelser anser man for å være tegn på misbruk. Samme mønster går igjen i alle tre undersøkelsene. Man ser også at på hvert forbruksnivå er holdningene blitt mindre og mindre strenge med årene.

Hvorfor mer liberale?

Som vi har sett ovenfor, synes sammenhengen mellom alkoholbruk og syn på "misbruk" å gjelde både på samfunnsnivå og på individnivå; etter hvert som alkoholbruken her til lands har økt, har en større og større andel av befolkningen akseptert mer og hyppigere drikking før de vil kalle det "misbruk". Og jo mer en person drikker, desto større er sjansen for at vedkommende har et liberalt syn på alkoholbruk og "misbruk". Dette er forståelig; noe annet ville skapt det som psykologer kaller kognitiv dissonans, dvs. at det ville vært en kontinuerlig konflikt mellom det man mener og det man gjør. Men det er jo ingen forklaring på hvorfor utviklingen har gått slik den har gått.

Hva kan så være årsaken til at folk blir mer og mer liberale i sitt syn på alkoholbruk og "misbruk", samtidig som de drikker mer og mer? Økt velstand, dvs. økte økonomiske muligheter til å drikke alkohol, er sikkert en faktor som spiller inn. Men som vi så ovenfor, har utviklingen i liberal retning også skjedd for grupper som har samme konsumnivå i de tre undersøkelsene. Det er altså ikke bare konsumnivået i seg selv som er bestemmende for holdningen til "misbruk". I tillegg til at alkoholkonsumet generelt har økt, må det også være andre faktorer som har endret seg, og som har ført med seg et mer liberalt syn på alkoholbruk. Dette er jo ikke overraskende i et samfunn som har blitt stadig mer liberalt på de aller fleste områder i løpet av den aktuelle perioden.

Økende påvirkning fra andre drikkekulturer

Men hvilke andre faktorer er det som har påvirket denne utviklingen? Siden Norge tradisjonelt har hatt ganske strenge normer, en restriktiv alkoholpolitikk og et lavt gjennomsnittlig alkoholkonsum sammenlignet med de fleste andre land, synes den mest åpenbare forklaringen å ligge i den økende påvirkningen fra land og drikkekulturer med høyere konsum og mer liberale regler. Vi reiser mer og mer, og ser at folk i andre land ikke nødvendigvis drikker seg i hjel selv om de har en mindre restriktiv alkoholpolitikk enn oss. Turismen og den økende økonomiske og kulturelle globaliseringen må altså også antas å være en viktig drivkraft i utviklingen, både når det gjelder forbruk, holdninger og politikk.

Men mange har også på sine reiser i andre land, for eksempel i Sør-Europa, sett at de der har en annen drikkekultur enn mange av oss fra nord. Selv om de gjennomsnittlig drikker mer enn oss, ser det ut til at de drikker litt annerledes. Mye blir konsumert i forbindelse med måltider, og "åpenbar beruselse" ser man relativt sjelden. Kan det komme av at de - selv om de er liberale i synet på alkoholbruk og drikker mer enn oss - har et strengere syn på beruselse, eller "misbruk", enn det vi har? Kan det tenkes at de har en såpass liberal alkoholpolitikk fordi de har en streng selvkontroll i form av strengere holdninger mot "misbruk" enn det vi har? Dette vet vi foreløpig ikke, men spørsmålet er en interessant hypotese som internasjonal forskning kanskje kan besvare.

Referanser med lenker

Arner, O. (1993). Hva er alkoholmisbruk? En undersøkelse av nordmenns holdninger til spørsmål omkring alkoholmisbruk og alkoholisme. SIFA rapport nr 1/93. Oslo: Statens institutt for alkoholforskning.

Bennett L.A., Janca, A., Grant, B.F. and Sartorius, N. (1993). Boundaries between normal and pathological drinking: A cross-cultural comparison. Alcohol Health and Research World, 17 (3), 190-195

Bourgault, C. and Demers, A. (1997). Solitary drinking: A risk factor for alcohol-related problems? Addiction. 92 (3), 303-312

Cameron, D., Thomas, M., Madden, S., Thornton, C., Bergmark, A., Garretsen, H. and Terzidou, M. (2000). Intoxicated across Europe: In search of meaning. Addiction Research. 8, 233-242

Greenfield, T. K. and Room, R. (1997). Situational norms for drinking and drunkenness: Trends in the US adult population, 1979-1990. Addiction, 92, 33-47

Kerr, W. C., Greenfield, T. K. and Midanik, L. T. (2006). How many drinks does it take you to feel drunk? Trends and predictors for subjective drunkenness. Addiction, 101, 1428-1437

MacAndrew, C. and Edgerton, R. B. (1969). Drunken comportment: a Social Explanation. Chicago: Aldine Publishing Company.

Midanik, L. T. (2003). Definitions of Drunkenness. Substance Use & Misuse, 38, 1285-1303

Nordlund, S. (2008). What is alcohol abuse? Changes in Norwegians' perceptions of drinking practices since the 1960s. Addiction Research & Theory, 16 (1), 85-94

Paulsen, L. (1969). Hva er alkoholmisbruk? En opinionsundersøkelse. Norsk tidsskrift om alkoholspørsmålet, 1, 10-25

Skog, O.-J. (1985). Den kollektive drikkekulturen. I: Arner, O., Hauge, R. & Skog, O.-J. (red.) Alkohol i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.