Den norske løsgjengerloven eksisterte fra 1900 til 1970. Fra å være en allment akseptert lovbestemmelse om tvangsarbeid overfor
alkoholikere og omstreifere i første del av århundret, mistet den gradvis sin legitimitet fra 1950-tallet. Ragnar Hauge beskriver
i artikkelen løsgjengerlovens historie.
Hauge drøfter først de juridiske, sosiale og behandlingsmessige argumentene som lå til grunn for innføringen av paragrafen.
Helt fra opprettelsen lå det en spenning i om dette først og fremst var en straffemetode eller en form for behandling. Det
var argumentene om at det innebar en behandling som i første rekke begrunnet at man kunne tvangsanbringe alkoholikere og omstreifere
over et langt tidsrom uten at de var domfelt for alvorlige lovbrudd. Fra slutten av 1950-tallet reiste jurister og kriminologer
spørsmål om det fantes et legitimt behandlingsmessig grunnlag for loven, og gjennom flere undersøkelser mente de å kunne besvare
spørsmålet benektende. Dette ble fulgt opp av politiske pressgrupper som KROM, som på 1960-tallet krevde tvangsarbeidsordningen
opphevet, og i 1970 ble lovbestemmelsene opphevet.
Bok- og tidsskriftsartikler
On the demise of the Norwegian vagrancy act
- Forfatter:
- Ragnar Hauge
- I publikasjon:
- On the margins : Nordic alcohol and treatment 1885-2007 / redigert av Johan Edman og Kerstin Stenius
- Serie:
- NAD-publikation
- Utgitt:
- 2007 (50): 169-184
- Expander visning
- Mer informasjon
- Utgiver:
- Stakes (Helsingfors)
- ISBN:
- 978-951-2965-3
- Originalspråk:
- en
- Antall sider:
- 16
