SIRUS » Publikasjoner » Alle publikasjoner » 2010 » Receipt of help after deliberate self-harm among adolescents

Å få hjelp etter villet egenskade blant ungdom: endringer over en åtteårs-periode

Har det skjedd endringer i det å få hjelp etter villet egenskade blant ungdom i løpet av en periode med betydelige endringer i tjenestetilbudet og medieoppmerksomhet? Og kan i så fall individuelle kjennetegn være med på å forklare disse endringene? Disse spørsmålene danner utgangspunkt for denne studien.

Om studien
To skoleundersøkelser blant norske ungdommer i 1994 (7 446 deltok) og 2002 (11 687 deltok) stilte like spørsmål om villet egenskade blant elevene. Først ble det spurt om de noen gang med vilje hadde tatt en overdose med piller eller på annen måte forsøkt å skade seg selv. De som svarte ja, ble så spurt om de hadde mottatt behandling eller hjelp fra ulike deler av helsevesenet, fra uformelle instanser eller ikke i det hele tatt.

Flere mottatt hjelp
Blant de 1 401 elevene som rapporterte villet egenskade, hadde 23 prosent fått behandling eller hjelp fra helsevesenet og 47 prosent hadde fått hjelp av familie eller venner. Andelen som hadde fått hjelp, økte signifikant fra 1994 til 2002.

I løpet av denne perioden var det også en betydelig økning i antall instanser som ungdommene hadde mottatt hjelp fra, og andelen som rapporterte å ikke ha mottatt hjelp i det hele tatt etter villet egenskade, sank fra 49 til 40 prosent. Ungdom som også rapporterte selvmordsforsøk hadde i større grad mottatt hjelp, både fra helsevesenet og fra familie eller venner. Gutter og ungdom med svakere foreldretilknytning hadde i mindre grad mottatt hjelp.

Mindre barrierer
Kun om lag én av fire ungdommer ser ut til å ha vært i kontakt med helsevesenet etter villet egenskade. Likevel tyder økningen i andelen som har fått hjelp via profesjonelle eller uformelle kanaler i løpet av åtteårs-perioden på at endringer i samfunnsmessige forhold kan ha bidratt til å redusere barrierene for å søke hjelp for disse sårbare unge menneskene.